Krisemaksimering?

Det blåser. Det blåser så mye at strømmen av og til forsvinner og trær faller over veien og stenger meg ute fra resten av verden. Det er godt jeg har motorsag.

Jeg kan forresten fint klare meg i mange dager uten strøm og forbindelse til verden. Jeg har vedovn, fallvann og hermetikk. I nødsfall kan jeg skyte en elg.

Jeg liker tanken på at jeg er selvhjulpen på de aller fleste måter. Det hender jo at tankene streifer innom at noe kan skje. Noe som gjør at man bli overlatt til seg selv og at man rett og slett må konsentrere seg om å overleve.

Det er mulig at jeg egentlig er en av disse plagede katastrofetenkerne som krisemaksimerer alt, men i mine øyne er det litt bedre enn å være av den typen som ikke ser alvoret i noe. Vi lever ikke i en evig og uforanderlig verden. Det har historien vist gang på gang. Så hvorfor tror vi at vi skal sitte her i våre komfortable hjem og være rike, velfødde og sikre i all evighet? Det er ikke særlig sansynlig.

Nå føler jeg at jeg fikk viklet meg inn i en veldig pessimistisk tankerekke som jeg egentlig ikke ønsker å fullføre. Endetidsprofetier finnes det nok av fra før.

Men man kan jo velge å tro at dersom vi fucker opp denne jordkloden såpass mye at det blir umulig å bo her, så blir vi reddet av utenomjordiske vesener som i en årrekke har overvåket oss og som bestemmer seg for at den mennesklige rase er verd å redde. De vil komme med store romskip og føre oss til en ny verden der gresset er grønt, vannet er rent og markene bugner av gyldent korn og epletrær.

Det er jo en fin tanke.

Reklame