En venn

Jeg har fått en ny hobby. I fjor kjøpte min kjære en gammel snøfres, den var litt medtatt, litt rusten og litt skakk, men med litt kjærlig stell, litt lakk og et par nye deler ble den, om ikke god som ny, så i hvert fall brukbar.

Det hele begynte med at jeg faktisk fikk startet den. Her snakker vi om snorstart, altså! Jeg som aldri får startet noen ting! Jeg tror jeg ble litt forelsket akkurat da.

Så da måtte jeg jo prøve den også.

Den har to hendler på styret. En som man trykker inn for at den skal gå fremover og en som får skovlene til gå rundt. Også har den syv gir. Fem forover og to bakover. Den første turen gikk veldig fort. Den stod nemlig i femte gir. Så jeg løp. Jeg hadde ikke tid til å se ned, da hadde jeg kanskje oppdaget girene. Men jeg løp rundt tunet, ned veien, opp i tunet igjen og ned i innkjørselen. Og den freste som en gud! Jøss, den kastet snøen to meter bortover plenen. Jeg var imponert. Svett og imponert.

Selv om det var tungt å løpe så lenge, så var det langt bedre enn å måke med spade. Jeg likte den.

Etter at jeg oppdaget girene ble alt enda bedre.

Da jeg var ute og freste i dag tenkte jeg  at det ligger en merkelig tilfredstillelse i å frese snø. Det er noe med de rette fine sporene man lager, eller kanskje det er det at man rydder. Rydder og ordner på en systematisk måte. Åh, jeg har glemt å fortelle noe. Den har jo tut! En tut som snøen kommer ut gjennom, og den kan jeg regulere med en liten sveiv som sitter undet styret. Hver gang man skal svinge på tuten må man vurdere hvilken vei man skal kaste snøen, det hender man må tenke litt for å få det riktig, ellers kan man risikere å måtte frese snøen to ganger. Eller tre. System er absolutt et nøkkelord her.

Så jeg liker å frese snø.

For riktig å kunne forklare hvordan dette føles må man ha måket mye snø. Man må ha kjent blodsmaken i kjeften og følt håpløsheten over at at det aldri, aldri, aldri slutter å snø. Og man vet at dette må man klare. For det er ingen annen som kommer og gjør det for deg. Man må holde unna!

 Så da jeg parkerte snøfresen på låven i dag, klappet jeg den litt på tanken og hvisket,  -Du er nok en av mine beste venner…

Reklame