Forumlivets faser

I mange år har jeg levd deler av livet mitt på forskjellige lukkede fora rundt i internettverdenen. Det har artet seg omtrent slik:

Fase 1. Den paranoide fasen.

Man er meget skeptisk til å gi fra seg noe som kan minne om personlige opplysninger. Man lyver litt om hvor man kommer fra og fødselsdatoen og slikt. Det er best å være på den sikre siden. Alle har jo hørt nettpsykoer. Man ser på nettlivet som en uvirkelig verden og har klare skillelinjer mellom URL og RL.

Fase 2. Hurra, jeg er anonymfasen!

Man kommer til et punkt der man innser at siden man har kamuflert sin identitet så godt, så gir det en helt utrolig frihetsfølelse. Man kan fortelle ting om seg selv som man kanskje ikke har satt ord på før en gang. Det er jo uansett ikke noen som vet hvem du virkelig er.

Fase 3. Tidstyvfasen

Alle bestemmer seg på et eller annet tidspunkt for å forlate forumlivet. Det tar for mye tid, man sitter for mye på rumpa og taster, man er er lei av å skrive med de samme folkene dag ut og dag inn, uansett grunn så slutter man. Sletter brukernavn, slår av dataen og går frimodige ut i RL  igjen. Dette er en fase de fleste gjennomgår mer enn én gang.

De fleste kommer tilbake ganske fort.

Fase 4. Erkjennelsesfasen

Du er hekta. Du innser at å slutte ikke er tingen, egentlig må du bare moderere deg litt. Ikke sitte så ofte, ikke så lenge. Det sklir ut. Du erkjenner at du er forumist på din hals. Du klarer ikke helt å holde URL og RL fra hverandre. Du får venner.

Fase 5. Kaste maskenfasen

Selv om man under «Hurra, jeg er anonymfasen» utleverte de mest intime og pinlige detaljer om seg selv, blir man etterhvert slappere og slappere med kamufleringen. Man utleverer både fornavn, etternavn og gårds- og bruksnummer dersom noen spør. Telefonummeret deler man rundhåndet ut til de som vil ha. Man legger ut bilder av seg selv, huset, ungen, kjæresten og innholdet i kjøleskapet. Alle vet når du har bursdag.

Nå er jeg spent på Bloggingens Faser.

Reklame