Ute på nettet finnes det utrolig mange smarte mennesker. Uansett hva man snakker om eller diskuterer så vet de best.
Ja, de gjør virkelig det! De vet best.
De dynger meg ned med faktaopplysninger og ufattelige kunnskaper. Og det går fort. Fortere enn jeg tror det går an å google.
Ikke det at jeg googler særlig fort, belemret med analog linje som jeg er, men disse faktaopplysningene kommer så lynkjapt at jeg tror det er fysisk umulig for et menneske å google så fort uansett om de har det bredeste bredbåndet i verden.
Konklusjonen min er at de går rundt med alle disse opplysningene i hodene sine. Det er imponerende.
Jeg vet også noe. Problemet er at jeg ikke vet det så nøyaktig. «Det var noe med en eller annen som jeg ikke husker navnet på, men det var en mann, som gjorde et eller annet som det er litt vanskelig å forklare i et eller annet årstall som jeg nok har glemt, men jeg tror det var på åttitallet.»
Sånn er det oppi hodet mitt. Det gjør seg ikke i en diskusjon.
Kanskje det er derfor jeg har en mani når det gjelder oppslagsbøker, leksikon og andre artige faktautgivelser? Enten har jeg det i en bok, eller så har jeg det ikke.
Også er det jo internett, da. Det er fint. Søkemotorer er en velsignelse.
Har jeg forresten nevnt at jeg bor 17 meter for langt ute i skogen til å kunne få bredbånd? 17 jævla meter!
Sånt glemmer jeg ikke.
Noter 
Jeg kommer aldri til å glemme det faktum at min lille skinnfell kommer fra et sted i skogen, sytten meter fra bredbånd og denslags skit.
Skulle skrive noe mer, men det er helt borte vekk for meg.
Når det er sagt.. noen timer senere..
Det katteskinnet fotfølger meg. Når jeg sitter her, jakter hun på musepila, når jeg går for å hente kaffe, sitter hun på. Gå selv? Nei, hun henger på leggen min.
Når jeg skal på do, må jeg ikke finne på å lukke døren etter meg. Da krafser hun og hyler. Hvis jeg så åpner opp, kommer hun inn og klager. Mjauer og går i ring. Hvis hun har vært fem minutter alene (les: når hun har spist eller vært på do) kommer hun hoppende sidelengs mot meg med halen i været. Da skal hun slåss. Og så slåss vi, og så er det påan igjen med musepila.
Når klokken er tolv, maser hun. Da skal vi sove. Mjau, gå i ring.
Hva gjør jeg når jeg skal tilbake på jobb? Det er neppe normalt å vurdere dagmamma, men det er oppe til vurdering likevel.
Dessuten har hun mistet enda en tann og halvparten av pelsen. Hun ser skabbete ut. Tannløs og skabbete. Tenk om ingen vil passe på henne.
Vil du ha henne tilbake? Kjempetulla! 😀
Hun elsker deg.
Jeg tror løsrivningsprosessen når du skal tilbake til jobb kommer til å bli en opprivende affære for dere begge. Men det er selvsagt viktig for selvstendigheten hennes at hun kommer gjennom det og får styrket selvtillit og alt det der.
Du vil vel ikke ha en pinglekatt?
Jeg er imponert over at det virker som om jeg tar dette veldig alvorlig. He-he.
Hvordan kan man leve uten bredbånd?
Ha, ha for en gang skyld lo jeg j… godt ved å stanse spontant i blogg-surfinga! Herlig med de sytten metrene.
Latteren var vel kanskje mer i den gaten der man gjennkjenner;)
men det gjør den ikke mindre hæræælig.
På intenett går det ikke an å ha «sakte» diskusjoner – jeg sverger til «samtale» 😉
Er det ikke såpass mye svikt i breibåndet at du kan ut og «strekke» det litt en mørk kveld? Sånn 17 meter omtrent? Ingen merker det vettu… Bortsett fra resten av naboene din da, som får pc`en klint oppetter veggen så fort de slipper taket i den…
Det er rart det har blitt såpass av deg uten bredbånd. :imponert: