Rognebær

Da jeg var liten lurte jeg lillesøsteren min til å spise rognebær hver eneste høst.

– Se så fine og røde de er, kjempegode!

Og hun spiste.

Den umiddelbare grunnen var selvsagt at jeg likte de rare uttrykkene hun fikk i fjeset sitt, dessuten var det alltid fint å få bekreftet at jeg var smartere enn henne.

Resten av året brukte jeg til å skremme henne. Eller lure henne. Eller erte henne. Eller nekte å leke med henne. Stakkars unge.

Så kom vi i tenårene og begynte å hate hverandre. Inderlig. Det var ikke en gang lov til å se på hverandre. Det kunne være grunn til  kraftig utskjelling som nesten alltid endte med at mamma ble hysterisk og sendt oss inn på hvert sitt rom med beskjed om Å IKKE KOMME UT IGJEN FØR VI KUNNE OPPFØRE OSS! Ja, jeg vet det. Caps lock. Men det måtte til.

Etter noen år med rent hat flyttet jeg hjemmefra og ble nesten øyeblikkelig mildere stemt overfor min lillesøster. Merkelig, gitt. Hun var jo egentlig ikke noe mindre ufordragelig.

Rett før jul i år flyttet lillesøsteren min inn i sitt eget hus. En liten rødmalt stue i skogkanten som hun har bygget nesten helt selv. Hun har saget tømmer, støpt såle, snekret, sparklet, malt, lagt gulv og belegg. Jeg vet at hun har vært enorm sliten og at det har vært tunge tak, men nå bor hun altså der og jeg er fryktelig stolt av henne.

Så kjære lillesøster, denne bloggposten er til deg. Du er en utrolig fin lillesøster og jeg er overlykkelig over å ha fått deg som nabo!

Reklame