En god gjerning

Fryd, den furien, har tagget meg.

Siden jeg ikke har for vane å gå rundt og gjøre gode gjerninger i hytt og vær, har jeg virkelig måttet anstrenge meg i dag. Heldigvis falt gjerningen ned i fanget på meg og dagens bloggpost var reddet.

Jeg lager en basar. En basar hvor pengene skal gå til et dårlig utstyrt grendehus i bygda. Det skal være en god gammeldags basar med lodd på bok og åresalg. Premiene skal være husflid og opplevelser. Jeg tror det blir morsomt.

Basarer er egentlig et arrangement som er blitt kraftig nedvurdert i våre dager. Jeg husker den boblende fryden i magen fra da jeg var åtte år og skulle på basar. Mamma hadde pyntet seg og luktet så sterkt parfyme at den gamle Cortinaen vår, den med «skinn»setene som var iskalde om vinteren og glovarme om sommeren, luktet som en syndens bule (ikke  det at jeg visste hva en syndens bule var da jeg var åtte, men det var nok likevel det den luktet som) og jeg ble så kvalm at jeg måtte ha vinduet åpent enda det var tredve kuldegrader ute og jeg kunne bli syk til jul.

Bedehuset, som var åstedet for de fleste basarene, lå bare et par steinkast unna (alle bedehus på sørlandet ligger bare et par steinkast unna), så jeg rakk ikke ikke å få så mange kuldegrader ned i lungene at jeg ble syk til jul. Merkelig at det alltid var den store fryktelige tingen. Å bli syk til jul. Verre kunne det liksom ikke bli.

Inne på bedehuset luktet det bonevoks, tåfis, nykokt kaffe og enda mer parfyme. Stemningen var oppstemt og litt elektrisk, og det var såvidt jeg hadde tid til å stå stille for at mamma skulle få skiftet av meg støvelettene og satt på meg penskoene.

Så var det rekognoseringen av gevinstbordet. Det var så mye fint! Duker og votter og grytekluter og sokker. Også dukken! Dukken med alle klærne som var så utrolig fine og tenk, tenk! om man bare kunne vinne den. Men det gjorde man jo aldri. Der var bare de gamle damene som vant dukkene. Alltid.

Den andre store tingen på gevinstbordet var FRUKTKURVEN. Bananer, pærer, epler og appelsiner, og innimellom all frukten var det stukket masse sjokolade, det var ikke alltid så lett å se, for hele herligheten var omsorgsfullt pakket inn i knitrende cellofan med rød sløyfe og tutt på toppen. Vi vant aldri fruktkurven heller.

Alle de voksne hadde laget pyntemat hjemme, den ble medbrakt i store kakebokser av blikk også kjøpte vi brus og kaffe og hele salen luktet av kokt egg og det var så fint alt sammen.

Så nå lager jeg basar.

Også utfordrer jeg Slokdalsfjellkjerringa til å gjøre en god gjerning og blogge om den i morgen.

Reklame