Jeg har dyneskrekk for tiden. Hvorfor er det slik at man tenker tanker i mørket som man ikke en gang lar hjernen streife innom når det lyst?
Som regel liker jeg tankene mine, de hopper fra det ene til det andre, fort og ulogisk. Noen ganger er hjernen min veldig klar og nedgjørlig, andre ganger er det bare lodotter og klister der oppe. Men nå har altså disse mørke, deprimerende tankene fått et nattlig overtak på meg.
Jeg vil at putetankene mine skal være lyse lette tåkedrømmer, som sender meg smilende inn i søvnen.
Noter 
Ah, nå ble jeg enda trettere enn det jeg er. Seng med reint sengetøy venter meg. Jeg gleder meg.