Xocai truer bloggere

Ja, det skulle vel noe slikt til for at jeg skulle gidde å skrive et lite innlegg på en nesten død blogg, men dette hisset meg opp over all forstand, så her må jeg bare gjøre det jeg kan.

Dette er en en helt utrolig historie om hvordan sjokoladefirmaet Xocai har truet enkelte bloggere til å fjerne kritiske bloggposter om denne sjokoladens påståtte fortreffelighet. Heldigvis har vi slike folk som Tjomlid, som nekter å la slikt forbigås i stillhet og min bloggpost er altså bare laget for å lenke til hans.

Jeg kan ikke sterkt nok oppfordre folk til å lese dette!

Først en lenke til Tjomlids blogg der han forteller hva som skjedde i forbindelse med de to bloggpostene som ble fjernet.

http://tjomlid.com/?p=6650

Lenke til bloggpostene som ble fjernet fra den opprinnelige bloggen:

http://tjomlid.com/?p=6659

http://tjomlid.com/?p=6654

Sånn kan det gå

Hverdagen stjal sjelen hennes.

Hun uten sko

Jeg sa det var på tide, men hun visste ikke hva klokken var. Det var nok derfor hun tok av seg skoene og gjemte nøkkelen. Som jeg har lett etter den nøkkelen. Oppe, nede, alle steder. Ikke finner jeg låsen heller. Alt er umulig. Og hun går bare der med det rare smilet sitt. Uten sko.

Kan man jage noen som ikke har sko? Uten å bli tiltalt for hjerteløshet og kanskje mord? Jeg tenker mye på det. 

Jeg har begynt å drømme om natten. Drømmer som fortsetter natt etter natt og som gjør at dagene og letingen foregår i en nesten ubevisst tilstand.

Jeg savner vinden. Den som kommer i harde kast og trenger seg inn gjennom utette vegger på jakt etter gammelt støv og avispapir den kan leke med. Det virker sannsynlig at noe vil dukke opp om noen kunne gjøre noe med alt dette støvet.

Det er støv på skoene hennes også. Jeg har ikke rørt dem.

Av og til tar jeg henne med ut i rommet hvor skoene står, men hun ser ikke på dem. Jeg tror ikke hun vet at de er hennes lenger.

Rognebær

Da jeg var liten lurte jeg lillesøsteren min til å spise rognebær hver eneste høst.

– Se så fine og røde de er, kjempegode!

Og hun spiste.

Den umiddelbare grunnen var selvsagt at jeg likte de rare uttrykkene hun fikk i fjeset sitt, dessuten var det alltid fint å få bekreftet at jeg var smartere enn henne.

Resten av året brukte jeg til å skremme henne. Eller lure henne. Eller erte henne. Eller nekte å leke med henne. Stakkars unge.

Så kom vi i tenårene og begynte å hate hverandre. Inderlig. Det var ikke en gang lov til å se på hverandre. Det kunne være grunn til  kraftig utskjelling som nesten alltid endte med at mamma ble hysterisk og sendt oss inn på hvert sitt rom med beskjed om Å IKKE KOMME UT IGJEN FØR VI KUNNE OPPFØRE OSS! Ja, jeg vet det. Caps lock. Men det måtte til.

Etter noen år med rent hat flyttet jeg hjemmefra og ble nesten øyeblikkelig mildere stemt overfor min lillesøster. Merkelig, gitt. Hun var jo egentlig ikke noe mindre ufordragelig.

Rett før jul i år flyttet lillesøsteren min inn i sitt eget hus. En liten rødmalt stue i skogkanten som hun har bygget nesten helt selv. Hun har saget tømmer, støpt såle, snekret, sparklet, malt, lagt gulv og belegg. Jeg vet at hun har vært enorm sliten og at det har vært tunge tak, men nå bor hun altså der og jeg er fryktelig stolt av henne.

Så kjære lillesøster, denne bloggposten er til deg. Du er en utrolig fin lillesøster og jeg er overlykkelig over å ha fått deg som nabo!

Den aller beste bloggposten

Jeg skrev den i natt. Den var så utrolig god. Rev leseren med fra første stund, holdt spenningen på  et høyt nivå gjennom flerfoldige avsnitt og slutten var helt fantastisk.

I dag tidlig hadde jeg glemt den. Sukk.

Kunnskap og hukommelse

Ute på nettet finnes det utrolig mange smarte mennesker. Uansett hva man snakker om eller diskuterer så vet de best.

Ja, de gjør virkelig det! De vet best.

De dynger meg ned med faktaopplysninger og ufattelige kunnskaper. Og det går fort. Fortere enn jeg tror det går an å google.

Ikke det at jeg googler særlig fort, belemret med analog linje som jeg er, men disse faktaopplysningene kommer så lynkjapt at jeg tror det er fysisk umulig for et menneske å google så fort uansett om de har det bredeste bredbåndet i verden.

Konklusjonen min er at de går rundt med alle disse opplysningene i hodene sine. Det er imponerende.

Jeg vet også noe. Problemet er at jeg ikke vet det så nøyaktig. «Det var noe med en eller annen som jeg ikke husker navnet på, men det var en mann,  som gjorde et eller annet som det er litt vanskelig å forklare i et eller annet årstall som jeg nok har glemt, men jeg tror det var på åttitallet.»

Sånn er det oppi hodet mitt. Det gjør seg ikke i en diskusjon.

Kanskje det er derfor jeg har en mani når det gjelder oppslagsbøker, leksikon og andre artige faktautgivelser? Enten har jeg det i en bok, eller så har jeg det ikke.

Også er det jo internett, da. Det er fint. Søkemotorer er en velsignelse.

Har jeg forresten nevnt at jeg bor 17 meter for langt ute i skogen til å kunne få bredbånd? 17 jævla meter!

Sånt glemmer jeg ikke.

Verden er nede

Tenk deg at du våkner om morgenen. Strekker deg bedagelig i sengen før du stikker bena frem fra dynen for å putte dem i tøflene du satte der i går kveld.

Til din store forskrekkelse vifter pailabbene dine bare rundt i løse luften. Du stønner oppgitt

-Å, nei, ikke nå igjen.Verden er nede. «Forbidden. You don’t have permission to enter this world. Please try again later.»

Forumlivets faser

I mange år har jeg levd deler av livet mitt på forskjellige lukkede fora rundt i internettverdenen. Det har artet seg omtrent slik:

Fase 1. Den paranoide fasen.

Man er meget skeptisk til å gi fra seg noe som kan minne om personlige opplysninger. Man lyver litt om hvor man kommer fra og fødselsdatoen og slikt. Det er best å være på den sikre siden. Alle har jo hørt nettpsykoer. Man ser på nettlivet som en uvirkelig verden og har klare skillelinjer mellom URL og RL.

Fase 2. Hurra, jeg er anonymfasen!

Man kommer til et punkt der man innser at siden man har kamuflert sin identitet så godt, så gir det en helt utrolig frihetsfølelse. Man kan fortelle ting om seg selv som man kanskje ikke har satt ord på før en gang. Det er jo uansett ikke noen som vet hvem du virkelig er.

Fase 3. Tidstyvfasen

Alle bestemmer seg på et eller annet tidspunkt for å forlate forumlivet. Det tar for mye tid, man sitter for mye på rumpa og taster, man er er lei av å skrive med de samme folkene dag ut og dag inn, uansett grunn så slutter man. Sletter brukernavn, slår av dataen og går frimodige ut i RL  igjen. Dette er en fase de fleste gjennomgår mer enn én gang.

De fleste kommer tilbake ganske fort.

Fase 4. Erkjennelsesfasen

Du er hekta. Du innser at å slutte ikke er tingen, egentlig må du bare moderere deg litt. Ikke sitte så ofte, ikke så lenge. Det sklir ut. Du erkjenner at du er forumist på din hals. Du klarer ikke helt å holde URL og RL fra hverandre. Du får venner.

Fase 5. Kaste maskenfasen

Selv om man under «Hurra, jeg er anonymfasen» utleverte de mest intime og pinlige detaljer om seg selv, blir man etterhvert slappere og slappere med kamufleringen. Man utleverer både fornavn, etternavn og gårds- og bruksnummer dersom noen spør. Telefonummeret deler man rundhåndet ut til de som vil ha. Man legger ut bilder av seg selv, huset, ungen, kjæresten og innholdet i kjøleskapet. Alle vet når du har bursdag.

Nå er jeg spent på Bloggingens Faser.

Vepsen Vibeke

Det denne siden mangler er bilder. *lyspære*

Disse tok jeg i sommer. En hjemløs liten veps som snek seg inn under skrivebordet mitt og ville bo der.

 Disse bildene ble så skarpe at jeg kan se at Vibeke sliter litt med grove porer.

Frihet

Det er fremdeles lov å bygge fuglebrett uten byggetillatelse. Det forutsetter selvfølgelig at fuglebrettet er under 15 m2 og ikke er til sjenanse for naboene.

Engler daler ned i skjul

Prinsessen som tror på engler får gjennomgå. Alle mediekåte individer uten respekt for seg selv mener noe om en sånn prinsesse, og de mener det med store, stygge bokstaver som gjør at prinsessen blir lei seg og må gjemme seg litt.

De som bare tror på jomfrufødsler og at det går an å gå på vannet og slikt, de kan godt sitte på en trone, ja, de kan til og med få lov å styre hele Norge. Vi synes til og med at det er fint at de tror på sånt.

Men å tro på engler! Har vi noensinne hørt på maken? Pføy!

En god gjerning

Fryd, den furien, har tagget meg.

Siden jeg ikke har for vane å gå rundt og gjøre gode gjerninger i hytt og vær, har jeg virkelig måttet anstrenge meg i dag. Heldigvis falt gjerningen ned i fanget på meg og dagens bloggpost var reddet.

Jeg lager en basar. En basar hvor pengene skal gå til et dårlig utstyrt grendehus i bygda. Det skal være en god gammeldags basar med lodd på bok og åresalg. Premiene skal være husflid og opplevelser. Jeg tror det blir morsomt.

Basarer er egentlig et arrangement som er blitt kraftig nedvurdert i våre dager. Jeg husker den boblende fryden i magen fra da jeg var åtte år og skulle på basar. Mamma hadde pyntet seg og luktet så sterkt parfyme at den gamle Cortinaen vår, den med «skinn»setene som var iskalde om vinteren og glovarme om sommeren, luktet som en syndens bule (ikke  det at jeg visste hva en syndens bule var da jeg var åtte, men det var nok likevel det den luktet som) og jeg ble så kvalm at jeg måtte ha vinduet åpent enda det var tredve kuldegrader ute og jeg kunne bli syk til jul.

Bedehuset, som var åstedet for de fleste basarene, lå bare et par steinkast unna (alle bedehus på sørlandet ligger bare et par steinkast unna), så jeg rakk ikke ikke å få så mange kuldegrader ned i lungene at jeg ble syk til jul. Merkelig at det alltid var den store fryktelige tingen. Å bli syk til jul. Verre kunne det liksom ikke bli.

Inne på bedehuset luktet det bonevoks, tåfis, nykokt kaffe og enda mer parfyme. Stemningen var oppstemt og litt elektrisk, og det var såvidt jeg hadde tid til å stå stille for at mamma skulle få skiftet av meg støvelettene og satt på meg penskoene.

Så var det rekognoseringen av gevinstbordet. Det var så mye fint! Duker og votter og grytekluter og sokker. Også dukken! Dukken med alle klærne som var så utrolig fine og tenk, tenk! om man bare kunne vinne den. Men det gjorde man jo aldri. Der var bare de gamle damene som vant dukkene. Alltid.

Den andre store tingen på gevinstbordet var FRUKTKURVEN. Bananer, pærer, epler og appelsiner, og innimellom all frukten var det stukket masse sjokolade, det var ikke alltid så lett å se, for hele herligheten var omsorgsfullt pakket inn i knitrende cellofan med rød sløyfe og tutt på toppen. Vi vant aldri fruktkurven heller.

Alle de voksne hadde laget pyntemat hjemme, den ble medbrakt i store kakebokser av blikk også kjøpte vi brus og kaffe og hele salen luktet av kokt egg og det var så fint alt sammen.

Så nå lager jeg basar.

Også utfordrer jeg Slokdalsfjellkjerringa til å gjøre en god gjerning og blogge om den i morgen.

Meme om bøker

Jeg er blitt tagget. Ikke det at jeg egentlig vet hva det betyr. Jeg satser på at det betyr at man blir linket til, eller noe. For det vet jeg i hvert fall hva betyr.

1) Hvor mange bøker eier du?

Det var et rasende godt spørsmål. De fleste av bøkene mine ligger i kasser i påvente av bokhyller. Jeg har omtrent tyve store kasser med bøker. Jeg antar at det er mellom tyve og førti bøker i hver kasse. Det blir omtrent sekshundre, tenker jeg. I tillegg har jeg jo noen på utlån. Kanskje femti. Også har jeg ca hundreogfemti stående fremme i den enslige bokhylla jeg har. Jeg har altså rundt åttehundre bøker.

Ja, for vi skal vel ikke regne med de vi har glemt å levere tilbake på biblioteket? *flau*

 2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?

Skjult mønster av André Bjerke

3) Hvilken bok var den siste du leste?

Sommer 2005 av Tove Nielsten

4) Nevn fem bøker som har betydd mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.

Åh. Ikke lett.

Markens grøde av Hamsun

Trilogien om Arn av Jan Guillou

Sagaen om Isfolket av Margit Sandemo

Trilogien om Flicka av Mary O’Hara

En beretning om blindhet av José Saramago

5) Oppfordre andre til fylle ut dette i sin blogg

Ok. Jeg sender stafettpinnen videre til  Allikin og gyrken. Noe som egentlig er litt sleipt siden jeg er livredd for at de har tatt bloggpause.

Nå er jeg temmelig sikker på at jeg også har tagget noen. *stolt*

Tørke

De svever i sirkler, som gribber over et halvdødt dyr.

Noen, de grådigste, lander og kjører det spisse nebbet sitt i meg. Raskt. Jeg rekker ikke slå, langer bare ut en slapp arm for å vise at det er liv i meg. Fremdeles.

De kakler. Gribber kakler da ikke? Kaklekaklekakle. Hvis ikke jeg dør av at de spiser på meg, så blir jeg gal av kaklingen.

De kakler inn i øret mitt. Inntrengende, skjærende og vondt. Kakler og hakker.

Hvorfor går de andre bare forbi? Ser de ikke at jeg ligger her?

Ford Sierra, gullklumpen min

Jeg må kjøpe meg en annen bil. Det er ingen vei utenom. Min kjære, gamle Sierra 87 kommer aldri i livet til å takle enda en EU-kontroll.

Jeg har spart penger til en ny bil. Ja, ikke nyny, da, men nyere i hvert fall. Det hjelper ingenting. For jeg vil ikke ha ny bil! Jeg vil ha den jeg har.

Men så er det det at det er hull i den. Det er rusthull i alle dørene, og for et par måneder siden var det noen som kjørte på den ene bakdøren slik at den ikke går an å åpne mer. Bakluken er det også noe rart med. Den lukker seg av og til av seg selv. Helst når jeg har hodet i mellom. Også er det et lite hull i bensintanken. Veldig lite. Jeg må bare huske å aldri fylle mer en halv tank og parkere i oppoverbakke. Jeg kjører alltid rundt med reservekanne i bilen, for av og til bestemmer den seg for å lekke mer enn ellers.

Så er det noe med vindusviskerene. Etter et brutalt overgrep, der noen pøbler RØSKET viskerene av, har bilen min på en måte fått et vanskelig og konfliktfylt forhold til vindusviskere. Den vil rett og slett ikke ha dem på. Noen ganger bestemmer den seg for å kvitte seg med dem midt på motorveien. Svupp! Borte vekk. Det er litt farlig, for da ser jeg jo ingenting. Så nå har jeg sluttet å kjøre på motorveien.

Den går ikke på tomgang. Det gidder den bare ikke. Den stopper med en gang jeg trår inn kløtsjen. Det er tungvindt å holde det høyre benet både på bremsen og gassen samtidig, slik at man kan holde turtallet på et par tusen omdreininger, samtidig som man forsøker å stoppe. Det er ikke mulig å gjøre dette på en elegant måte.

Bilen min har ekstrautstyr. Det er to ting. Alarm og kassettspiller. Alarmen virker veldig godt, det er bare det at den ikke er kompatibel med meg. Så nå har en veldig klok mann (takk, Tor) programmert den til ikke å virke. Det var en stor lettelse, ikke bare for meg, men for hele bygda.

Kassettspilleren virker også. Det er bare så vanskelig å få tak i kassetter. Men jeg spiller cd-ene mine over på sånne kassetter som man kan ta opp på, så det går helt greit.

Men jeg liker bilen min. Jeg er vant til den. Og dessuten bruker den nesten ikke olje. Så!

En venn

Jeg har fått en ny hobby. I fjor kjøpte min kjære en gammel snøfres, den var litt medtatt, litt rusten og litt skakk, men med litt kjærlig stell, litt lakk og et par nye deler ble den, om ikke god som ny, så i hvert fall brukbar.

Det hele begynte med at jeg faktisk fikk startet den. Her snakker vi om snorstart, altså! Jeg som aldri får startet noen ting! Jeg tror jeg ble litt forelsket akkurat da.

Så da måtte jeg jo prøve den også.

Den har to hendler på styret. En som man trykker inn for at den skal gå fremover og en som får skovlene til gå rundt. Også har den syv gir. Fem forover og to bakover. Den første turen gikk veldig fort. Den stod nemlig i femte gir. Så jeg løp. Jeg hadde ikke tid til å se ned, da hadde jeg kanskje oppdaget girene. Men jeg løp rundt tunet, ned veien, opp i tunet igjen og ned i innkjørselen. Og den freste som en gud! Jøss, den kastet snøen to meter bortover plenen. Jeg var imponert. Svett og imponert.

Selv om det var tungt å løpe så lenge, så var det langt bedre enn å måke med spade. Jeg likte den.

Etter at jeg oppdaget girene ble alt enda bedre.

Da jeg var ute og freste i dag tenkte jeg  at det ligger en merkelig tilfredstillelse i å frese snø. Det er noe med de rette fine sporene man lager, eller kanskje det er det at man rydder. Rydder og ordner på en systematisk måte. Åh, jeg har glemt å fortelle noe. Den har jo tut! En tut som snøen kommer ut gjennom, og den kan jeg regulere med en liten sveiv som sitter undet styret. Hver gang man skal svinge på tuten må man vurdere hvilken vei man skal kaste snøen, det hender man må tenke litt for å få det riktig, ellers kan man risikere å måtte frese snøen to ganger. Eller tre. System er absolutt et nøkkelord her.

Så jeg liker å frese snø.

For riktig å kunne forklare hvordan dette føles må man ha måket mye snø. Man må ha kjent blodsmaken i kjeften og følt håpløsheten over at at det aldri, aldri, aldri slutter å snø. Og man vet at dette må man klare. For det er ingen annen som kommer og gjør det for deg. Man må holde unna!

 Så da jeg parkerte snøfresen på låven i dag, klappet jeg den litt på tanken og hvisket,  -Du er nok en av mine beste venner…

Sønner av Norge

Hva driver de med for tiden? Jo, de står i en uendelig kø mellom Grimstad og Kristiansand fordi det har kommet en smule snø og snøscoterpatruljer kjører i skytteltrafikk på E-18 for å sjekke at folk som sitter i kø har det bra.  

Det er forresten ikke bare sjåførene som blir lammet av sjokk på grunn av det merkelige hvite som faller fra himmelen. Røde Kors har satt opp suppekjøkken, hvor folk som har det kaldt hjemme kan komme og varme seg.

Det er så rart at jeg nesten ikke vet hva jeg skal si.

Jakten på lykke

Det sies at lykken er flyktig. Alle er på jakt etter den i en eller annen form. Noe som tilfredsstiller eller beriker.
Kan man fortjene å være lykkelig? Kan man kreve det?
Hva skal til for at man blir lykkelig?

For meg er lykken ro.
Jeg trenger nesten ingenting av materielle goder. Dårlige tider har lært meg det.
Jeg trenger ikke lidenskapelige, himmelstormende kjærlighetsforhold, de fører ofte for mye vondt med seg.
Karriere er et ord som for meg er synonymt med offer og press.

Jeg trenger å vite at de jeg elsker har det godt. Og at jeg kan si, tenke og gjøre hva jeg vil.
Dessuten trenger jeg ensomhet.
Jeg synes egentlig jeg har ganske høye krav, likevel er jeg nesten alltid lykkelig. Utrolig!

Utsikt over ensomheten min.

Skarru ha juling?

Jeg er så sint! Det er uhyre plagsomt. Det skal så lite til for å få adrenalinet i kok akkurat på denne tiden av måneden. Det er nesten godt at jeg av og til kan føle et berettiget sinne og ikke bare et generelt raseri som ligger og ulmer i bakhodet hele tiden.

Denne gangen har jeg noen å være sint på. Det får jeg prøve å være lykkelig for. Grmpf.

Det tok meg forresten en evighet av år før jeg skjønte at jeg hadde PMS, jeg har så liten selvinnsikt at det nesten er skremmende. Jeg blir veldig imponert av folk som klarer å analysere følelsene sine ned til minste detalj, som alltid er klar over hva som setter i gang spesielle følelser og som har et åpent forhold til seg selv.

Nesten alt kommer som et sjokk på meg. Jeg vet stort sett aldri hvordan jeg kommer til å reagere på ting. Heldigvis har jeg venninner som kjenner meg og kan fortelle meg hva jeg føler.

Jeg har kanskje blitt litt bedre med årene. Nå hender det jeg skjønner hvorfor jeg er deprimert, sint eller søvnløs helt av meg selv. *stolt*

Nå høres det ut som om jeg til stadighet går rundt med depresjoner og uforløst sinne, men slik er det heldigvis ikke. Jeg er nesten alltid lykkelig bevisstløs. Jeg lever i løse luften og tror og mener det jeg føler, uten at jeg nødvendigvis vet hvorfor.

Det er et fint liv.

Putetanker

Jeg har dyneskrekk for tiden. Hvorfor er det slik at man tenker tanker i mørket som man ikke en gang lar hjernen streife innom når det lyst?

Som regel liker jeg tankene mine, de hopper fra det ene til det andre, fort og ulogisk. Noen ganger er hjernen min veldig klar og nedgjørlig, andre ganger er det bare lodotter og klister der oppe. Men nå har altså disse mørke, deprimerende tankene fått et nattlig overtak på meg.

Jeg vil at putetankene mine skal være lyse lette tåkedrømmer, som sender meg smilende inn i søvnen.

Perspektiv

I hvilket perspektiv ser du verden? Fra hvilket ståsted? Ut i fra yrket ditt? Sivilstanden? Hobbyen din? Har du overblikk over verden? Mestrer du den? Skjønner du den store sammenhengen?

Jeg bare undres. Det er nesten alltid det jeg gjør. Og etter som årene går undres jeg mer og mer.

Jeg kommer til å ende opp som meget underlig.

Trallala!

Det er ingeting som kan forandre humøret og sinnstemningen min så fort som musikk. Det kan gå fra dyp melankoli til himmelstormende glede på sekunder.
Musikk er egentlig et merkelig fenomen. Jeg har aldri møtt noen som ikke liker musikk og jeg har heller aldri møtt noen som ikke utøver kunstarten på et eller annet plan.
Musikk får folk til å lytte på en annen måte. Det er jo kul umulig å huske ordrett en setning du hørte for fem år siden. Men dersom denne setningen var satt musikk til er sansynligheten for at du kan huske den mye større. Snodig.
Og selve melodiene er også ofte lette å huske. Det er kjempelett å lære seg en melodilinje på f.eks tretti noter, men prøv å sette tretti bokstaver i tilfeldig rekkefølge etter hverandre og prøv å lær dem. Det er nesten umulig.

Krisemaksimering?

Det blåser. Det blåser så mye at strømmen av og til forsvinner og trær faller over veien og stenger meg ute fra resten av verden. Det er godt jeg har motorsag.

Jeg kan forresten fint klare meg i mange dager uten strøm og forbindelse til verden. Jeg har vedovn, fallvann og hermetikk. I nødsfall kan jeg skyte en elg.

Jeg liker tanken på at jeg er selvhjulpen på de aller fleste måter. Det hender jo at tankene streifer innom at noe kan skje. Noe som gjør at man bli overlatt til seg selv og at man rett og slett må konsentrere seg om å overleve.

Det er mulig at jeg egentlig er en av disse plagede katastrofetenkerne som krisemaksimerer alt, men i mine øyne er det litt bedre enn å være av den typen som ikke ser alvoret i noe. Vi lever ikke i en evig og uforanderlig verden. Det har historien vist gang på gang. Så hvorfor tror vi at vi skal sitte her i våre komfortable hjem og være rike, velfødde og sikre i all evighet? Det er ikke særlig sansynlig.

Nå føler jeg at jeg fikk viklet meg inn i en veldig pessimistisk tankerekke som jeg egentlig ikke ønsker å fullføre. Endetidsprofetier finnes det nok av fra før.

Men man kan jo velge å tro at dersom vi fucker opp denne jordkloden såpass mye at det blir umulig å bo her, så blir vi reddet av utenomjordiske vesener som i en årrekke har overvåket oss og som bestemmer seg for at den mennesklige rase er verd å redde. De vil komme med store romskip og føre oss til en ny verden der gresset er grønt, vannet er rent og markene bugner av gyldent korn og epletrær.

Det er jo en fin tanke.

En begynnelse

Ettersom man i disse tider ikke er særlig mye verd i den virtuelle verden uten en hederlig blogg å vise til, kryper jeg nå til korset og lager min egen tankeblogg. Ja, for jeg har forstått at man kan ikke ha en hvilken som helst blogg. Det  må være en original, personlig, dyp og gjerne litt morsom blogg. Jeg sier ikke at dette blir lett, men jeg skal gjøre mitt aller beste for at dette skal bli et ok sted å stikke innom.

Mange bruker bloggene sine til å uttrykke sine helt personlige politiske meninger. Det skal ikke jeg. Jeg la politikken på hylla for flere år siden. Det er ikke det at det ikke interesserer meg, det er bare det at det er grenser for mange ganger man gidder å dundre hodet inn i en massiv murvegg. Det har kanskje litt med IQ å gjøre også. Hvor lenge man gidder holde på. Ikke vet jeg.

IQ er forøvrig et ganske artig fenomen. Hvem har ikke vært innom Mensa sine internettsider for å ta testen som forteller deg om du i det hele tatt er noe å avle på? Ja, det er ikke det at dumme folk ikke kan avles på, men det ville jo vært fint om hele verden bestod av superlure pk-ere som sørget for fred, frihet og likhet? Det er jo de dumme som overforbruker, spiser junkfood, forurenser, røyker, kriger, mobber og alt annet som vi alle er enig om at er dumt?

Men hvem er disse dumme menneskene egentlig? Jeg bare spør. Jeg kjenner jo f.eks mange som røyker, men mange av dem er ganske smarte. Et par av dem er det jeg ville betegne som lynende intelligente til og med. Hvordan henger det sammen?

Ja, nå er det skjedd som jeg visste at kom til å skje. Jeg har skrevet meg selv langt ut på viddene og stiller spørsmål jeg ikke kan svare på.

Men det er en begynnelse.