Sånn kan det gå

Hverdagen stjal sjelen hennes.

Hun uten sko

Jeg sa det var på tide, men hun visste ikke hva klokken var. Det var nok derfor hun tok av seg skoene og gjemte nøkkelen. Som jeg har lett etter den nøkkelen. Oppe, nede, alle steder. Ikke finner jeg låsen heller. Alt er umulig. Og hun går bare der med det rare smilet sitt. Uten sko.

Kan man jage noen som ikke har sko? Uten å bli tiltalt for hjerteløshet og kanskje mord? Jeg tenker mye på det. 

Jeg har begynt å drømme om natten. Drømmer som fortsetter natt etter natt og som gjør at dagene og letingen foregår i en nesten ubevisst tilstand.

Jeg savner vinden. Den som kommer i harde kast og trenger seg inn gjennom utette vegger på jakt etter gammelt støv og avispapir den kan leke med. Det virker sannsynlig at noe vil dukke opp om noen kunne gjøre noe med alt dette støvet.

Det er støv på skoene hennes også. Jeg har ikke rørt dem.

Av og til tar jeg henne med ut i rommet hvor skoene står, men hun ser ikke på dem. Jeg tror ikke hun vet at de er hennes lenger.

Rognebær

Da jeg var liten lurte jeg lillesøsteren min til å spise rognebær hver eneste høst.

- Se så fine og røde de er, kjempegode!

Og hun spiste.

Den umiddelbare grunnen var selvsagt at jeg likte de rare uttrykkene hun fikk i fjeset sitt, dessuten var det alltid fint å få bekreftet at jeg var smartere enn henne.

Resten av året brukte jeg til å skremme henne. Eller lure henne. Eller erte henne. Eller nekte å leke med henne. Stakkars unge.

Så kom vi i tenårene og begynte å hate hverandre. Inderlig. Det var ikke en gang lov til å se på hverandre. Det kunne være grunn til  kraftig utskjelling som nesten alltid endte med at mamma ble hysterisk og sendt oss inn på hvert sitt rom med beskjed om Å IKKE KOMME UT IGJEN FØR VI KUNNE OPPFØRE OSS! Ja, jeg vet det. Caps lock. Men det måtte til.

Etter noen år med rent hat flyttet jeg hjemmefra og ble nesten øyeblikkelig mildere stemt overfor min lillesøster. Merkelig, gitt. Hun var jo egentlig ikke noe mindre ufordragelig.

Rett før jul i år flyttet lillesøsteren min inn i sitt eget hus. En liten rødmalt stue i skogkanten som hun har bygget nesten helt selv. Hun har saget tømmer, støpt såle, snekret, sparklet, malt, lagt gulv og belegg. Jeg vet at hun har vært enorm sliten og at det har vært tunge tak, men nå bor hun altså der og jeg er fryktelig stolt av henne.

Så kjære lillesøster, denne bloggposten er til deg. Du er en utrolig fin lillesøster og jeg er overlykkelig over å ha fått deg som nabo!

Den aller beste bloggposten

Jeg skrev den i natt. Den var så utrolig god. Rev leseren med fra første stund, holdt spenningen på  et høyt nivå gjennom flerfoldige avsnitt og slutten var helt fantastisk.

I dag tidlig hadde jeg glemt den. Sukk.

Kunnskap og hukommelse

Ute på nettet finnes det utrolig mange smarte mennesker. Uansett hva man snakker om eller diskuterer så vet de best.

Ja, de gjør virkelig det! De vet best.

De dynger meg ned med faktaopplysninger og ufattelige kunnskaper. Og det går fort. Fortere enn jeg tror det går an å google.

Ikke det at jeg googler særlig fort, belemret med analog linje som jeg er, men disse faktaopplysningene kommer så lynkjapt at jeg tror det er fysisk umulig for et menneske å google så fort uansett om de har det bredeste bredbåndet i verden.

Konklusjonen min er at de går rundt med alle disse opplysningene i hodene sine. Det er imponerende.

Jeg vet også noe. Problemet er at jeg ikke vet det så nøyaktig. “Det var noe med en eller annen som jeg ikke husker navnet på, men det var en mann,  som gjorde et eller annet som det er litt vanskelig å forklare i et eller annet årstall som jeg nok har glemt, men jeg tror det var på åttitallet.”

Sånn er det oppi hodet mitt. Det gjør seg ikke i en diskusjon.

Kanskje det er derfor jeg har en mani når det gjelder oppslagsbøker, leksikon og andre artige faktautgivelser? Enten har jeg det i en bok, eller så har jeg det ikke.

Også er det jo internett, da. Det er fint. Søkemotorer er en velsignelse.

Har jeg forresten nevnt at jeg bor 17 meter for langt ute i skogen til å kunne få bredbånd? 17 jævla meter!

Sånt glemmer jeg ikke.

Verden er nede

Tenk deg at du våkner om morgenen. Strekker deg bedagelig i sengen før du stikker bena frem fra dynen for å putte dem i tøflene du satte der i går kveld.

Til din store forskrekkelse vifter pailabbene dine bare rundt i løse luften. Du stønner oppgitt

-Å, nei, ikke nå igjen.Verden er nede. “Forbidden. You don’t have permission to enter this world. Please try again later.”

Forumlivets faser

I mange år har jeg levd deler av livet mitt på forskjellige lukkede fora rundt i internettverdenen. Det har artet seg omtrent slik:

Fase 1. Den paranoide fasen.

Man er meget skeptisk til å gi fra seg noe som kan minne om personlige opplysninger. Man lyver litt om hvor man kommer fra og fødselsdatoen og slikt. Det er best å være på den sikre siden. Alle har jo hørt nettpsykoer. Man ser på nettlivet som en uvirkelig verden og har klare skillelinjer mellom URL og RL.

Fase 2. Hurra, jeg er anonymfasen!

Man kommer til et punkt der man innser at siden man har kamuflert sin identitet så godt, så gir det en helt utrolig frihetsfølelse. Man kan fortelle ting om seg selv som man kanskje ikke har satt ord på før en gang. Det er jo uansett ikke noen som vet hvem du virkelig er.

Fase 3. Tidstyvfasen

Alle bestemmer seg på et eller annet tidspunkt for å forlate forumlivet. Det tar for mye tid, man sitter for mye på rumpa og taster, man er er lei av å skrive med de samme folkene dag ut og dag inn, uansett grunn så slutter man. Sletter brukernavn, slår av dataen og går frimodige ut i RL  igjen. Dette er en fase de fleste gjennomgår mer enn én gang.

De fleste kommer tilbake ganske fort.

Fase 4. Erkjennelsesfasen

Du er hekta. Du innser at å slutte ikke er tingen, egentlig må du bare moderere deg litt. Ikke sitte så ofte, ikke så lenge. Det sklir ut. Du erkjenner at du er forumist på din hals. Du klarer ikke helt å holde URL og RL fra hverandre. Du får venner.

Fase 5. Kaste maskenfasen

Selv om man under “Hurra, jeg er anonymfasen” utleverte de mest intime og pinlige detaljer om seg selv, blir man etterhvert slappere og slappere med kamufleringen. Man utleverer både fornavn, etternavn og gårds- og bruksnummer dersom noen spør. Telefonummeret deler man rundhåndet ut til de som vil ha. Man legger ut bilder av seg selv, huset, ungen, kjæresten og innholdet i kjøleskapet. Alle vet når du har bursdag.

Nå er jeg spent på Bloggingens Faser.